d7u.org er dødt — leve filmantrop.net !

11. mars 2007 kl. 23:25 · Filert under Ukategorisert

Jaja. En æra er over! Og for en gloriøs tid det har vært.

Likefullt er nå tiden inne til å forlate dette kjente og kjære domenet, og begi seg over til et mer ukjent og lunefullt landskap på http://filmantrop.net. Det vil si — så veldig ukjent er det nok ikke. Vi snakker om samme leverandør av webhotell som på denne siden, nemlig Web10. Den nye siden er også en Wordpress-blogg som før.

Noenlunde tilsvarende melding som dette vil dere også finne på Gjemmestedet, med samme peker til Filmantrop.

Grunnen er selvsagt at d7u.org og Gjemmestedet har slått sine pjalter sammen og innredet seg i bofellesskap på domenet filmantrop.net. Der skal det eklektiske filmstoffet og de septulære anmeldelsene blomstre av hverandres gjødsel (siden tallsystem med 8 som grunntall benevnes som oktale tallsystem, har jeg her funnet på et ord for 7-tallssystemet). Av grunnene jeg nevnte over så er nok denne overgangen betydelig større for guttene på Gjemmestedet, dette er et spennende og beundringsverdig valg av Gunnar og Lars Inge. Men jeg er beæret over å kunne bli med.
Selv om Wordpress ligger i bunnen, har vi denne gangen valgt å utvikle temaet selv — helt fra bunnen. Elementer av basiskode og plugins er selvsagt hentet inn siden dette er GPL, men det designet som ble resultatet finnes det ikke maken til. Ikke dermed sagt at det er det beste eller har den mest velskrevne koden, men det er vårt eget.

Så, folkens:

http://filmantrop.net

er stedet dere finner oss fremover. Etter hvert vil vi også flytte forumet over til nytt domene.

Denne siden stenges med dette for nye innlegg og etterhvert kommentarer. Jeg vil få takke alle trofaste lesere for følget og ønsker dere alle velkomne på besøk på Filmantrop.

d7u.org er dødt — leve filmantrop.net !

Kommentarer

Kunstfilm. Men med mening.

27. februar 2007 kl. 10:50 · Filert under Samlepost

Stalker (1979), Andrei Tarkovsky [IMDb]
Stalker er betegnelsen på mannen som tar med seg folk inn i ’sonen’, i filmen følger vi han sammen med Professoren og Forfatteren inn i det ugjestmilde landskapet. Det er skittent og håpløst - likevel fins det et håp i ’sonen’. Etter sigende kan man paradoksalt nok kun overleve der inne hvis man har mistet alt håp — da kan man få sine ønsker oppfylt. Professoren og Forfatteren har egne agendaer med reisen som blir avdekt etterhvert. Tarkovsky skildrer det hele for oss over to og en halv time med grovkornet sort/hvitt foto fra Stalkers hjemby, og i farger inne fra sonen. Kamera / foto er svært spesielt, hadde dette vært gjort i dag hadde jeg bannet på at deler av den var filmet på DV. Et eksempel på den særegne kamerabruken kommer nokså tidlig i filmen og baserer seg på at det er fokusert på et objekt som ligger utenfor synsfeltet. Bildet er dermed uskarpt. Som det panoreres sakte mot høyre kommer etter hvert et ansikt til syne — helt i fokus. Innspillingen foregikk i verste Heart of Darkness-omgivelser nær Tallin, Estland og dette fikk alvorlige konsekvenser. ‘Snøen’ vi ser faller er giftig avfall fra en kjemikaliefabrikk. Elven skummer på grunn av de faktiske utslippene. Flere medvirkende fikk kreft og døde etterhvert.
Vladimir Sharun, ansvarlig for lyden under produksjonen beskrev det hele slik:

We were shooting near Tallinn in the area around the small river Pirita with a half-functioning hydroelectric station. Up the river was a chemical plant and it poured out poisonous liquids downstream. There is even this shot in Stalker: snow falling in the summer and white foam floating down the river. In fact it was some horrible poison. Many women in our crew got allergic reactions on their faces. Tarkovsky died from cancer of the right bronchial tube. And Tolya Solonitsyn too. That it was all connected to the location shooting for Stalker became clear to me when Larissa Tarkovskaya died from the same illness in Paris.

Syv år senere kom Tsjernobyl-ulykken - flere anser filmen av den grunn som profetisk. Uansett, dette er stor filmkunst.

Nostalghia (1983), Andrei Tarkovsky [IMDb]
Tarkovskys første produksjon utenfor Sovjet, og en uendelig vakker film. Den russiske forfatteren Gorchakov (Oleg Yankovsky) er på reise i Italia for å skrive en bok om en russisk komponist som bodde i Italia. Mange mener filmen er en slags selvbiografi fra Tarkovsky, som selv bodde i Italia. Med seg på reisen har han sin vakre tolk og sekretær Eugenia (Domiziana Giordano). Under et opphold ved et kurbad hvor komponisten også bodde, møter han den lokale originalen Domenico (Erland Josephson) som tror han kan redde menneskeheten ved å transportere et tent lys over et tomt utendørs svømmebasseng.
Både for Stalker og Nostalghia er det vanskelig å si noe spesielt hverken positivt eller negativt om skuespillet. Fortellingen brytes opp av drømmelignende sekvenser og tilbakeblikk til forfatterens barndom. Dette er filmer som først og fremst består av bilder. Det er derimot vanskelig, om ikke umulig, å finne et enkeltstående fotografi som er dårlig. Det er noen helt uvirkelig fantastiske scener, som Tarkovsky tryller fram ved hjelp av sakte panorering, zoom og et unikt talent for komposisjon. Helt til slutt kommer filmens mest berømte scene. For å fullføre Domenicos misjon, tenner Gorchakov et stearinlys og frakter den skjøre flammen over bassenget. Hele seansen er filmet i én tagning og varer i nesten ni minutter.

Den Enfaldige mördaren (1982), Hans Alfredson [IMDb]
Det har ikke lykkes meg å finne noen direkte forbindelse mellom Tarkovskys filmer og Hans Alfredsons mesterverk Den Enfaldige mördaren. Men den må være der, jeg tror ikke dette kan være kun ubevisst. For en film dette er! For det første er det noe av det vakreste fotoet jeg noensinne har sett. Åpningsscenen var jeg helt sikker på var et nærbilde av et malt landskap. Det er noe nesten Van Goghsk over åkeren, helt til vi skimter en bil i det fjerne som nærmer seg. De drømmende scenene er vel de som heller mest i retning av Tarkovsky. Scenen der vår venn protagonisten, hevneren, marsjerer mot sin nemesis fulgt av englekoret fra Verdis Requiem er praktfull film. Det som i størst grad likevel skiller filmene er kanskje den noe sterkere fargebruken i Alfredsons film, samt skuespillet. I nevnte hovedrolle finner vi Stellan Skarsgård i sin gjennombruddsrolle. Han kunne med denne prestasjonen båret en langt dårligere sammensatt film på sine skuldre, her utgjør han prikken over i-en. Først og fremst er dette likevel Hans Alfredsons fortjeneste, i tillegg til å stå som både regissør og manusforfatter innehar han en svært så vesentlig rolle som tyrannen Höglund. Alle må se denne filmen.

Kommentarer (3)

Ny post? Nei.

23. februar 2007 kl. 08:31 · Filert under Ukategorisert

Går det som jeg håper, så vil det ikke komme flere filmrelaterte poster på denne siden. Følg med på snarlig flyttemelding.

Kommentarer (2)

Battle of Wits (2006)

4. februar 2007 kl. 19:24 · Filert under Action, Drama, Krig

Bare så det er unnagjort i disse auteurtider, på denne filmen står Jacob Cheung bak både manus, regi og produksjon. Bak kamera har han imidlertid fått med seg den erfarne Yoshitaka Sakamoto. Cheung som er kjent for sine samtidsfilmer som The Kid (Leslie Cheung), har med dette lagd sitt første periodedrama. De storslåtte, realistiske slagscenene vil utvilsomt glede fans av genren. Det samme vil trolig det tankevekkende budskapet kunne gjøre. Filmen er for øvrig basert på en japansk manga ved navn Bokko. Historien er satt til borgerkrigsperioden, tre til fem hundre år før vår tidsregning. Kina besto av syv større nasjoner som mer eller mindre lå i krig med hverandre, og det skulle gå enda mange år før disse ble samlet. Dette har vært et populært bakteppe for flere andre filmer tidligere, så som Hero [IMDb]. Og det er selvsagt både likheter og ulikheter mellom disse filmene. Andy Lau portretterer i Battle of Wits en Hero. Ikke en helt med utsøkte kampsportkunnskaper, slik man gjerne finner i denne type filmer, men en mann som vinner harde slag ved hjelp av intelligens og kløkt. Da den lille byen Liang blir liggende i veien for den store Zhao-nasjonens krigsferd mot nabonasjonen, er Liangs eneste håp å få hjelp fra Mozu-klanen. Mozuene er kjent for sin dyktighet i forsvar, og det er nettopp hva Liang behøver. Overrraskende nok dukker det kun opp én mann, Ge Li (Lau).
Ge Li får snart folkets tillit. Snart har han overbevist den lokale kongen om å overlate ansvaret for hæren til seg, og etter hvert har han både prinsen og de fleste innbyggerne på sin side. De første angrepene fra Zhaoene slås tilbake og det hele ser lyst ut. Men, kongens rådgiver vil det annerledes. Han aner at kongens popularitet er fallende til fordel for Ge Li og at dette vil lede til opprør. Kongen beordrer dermed Ge Li ut av byen og prøver å drepe ham. Det hele får katastrofale konsekvenser for Liang.

Personlig må jeg si meg vel så fornøyd med denne som med nevnte Hero. Ge Lis budskap er hele tiden universell kjærlighet og fred. I en scene blir han beordret opp til kongen for å motta heder for sin strategiske innsats til seier. Han fnyser av dette mens han skuer utover likhaugene. Dette er i grunnen vendepunktet til hans disfavør, da kongen og hans rådgivere slett ikke kan sies å ha det samme filantropiske livssyn. Historien er ellers nokså kynisk og skånselløs i sine skildringer fremfor å henfalle til det overdrevent melodramatiske man kanskje hadde forventet. Historien er lett å følge og er engasjerende. Det filmatiske er det selvsagt ingenting å kritisere for. Jo, jeg er fornøyd med denne.

Kommentarer (1)

Samlepost: Not coming to a theatre near you

4. februar 2007 kl. 11:48 · Filert under Dokumentar, Drama, Sci-Fi, Thriller, Historie, Samlepost

Don Johnsons siste filmrolle var tilbake i 1998, før han nå i 2007 plutselig er involvert i to prosjekter. Må ærlig talt innrømme at jeg ikke bryr meg vesentlig. Likevel har jeg alltid syns at han var kul som Marlboro. Akkurat den rollen fikk nå konkurranse, etter at jeg sjekket ut A Boy and His Dog fra 1975 [IMDb]. Regien er for øvrig ved L.Q. Jones, som vi sist så i A Prairie Home Companion. Filmen kan ha dannet referanse for flere andre filmer, spesielt lett er det å tenke på Mad Max / The Postman som er mer kjente post-apokalyptiske filmer, her etter WWIV. Den godeste Don er vel egentlig kun ute etter fitte i denne filmen, de fleste kvinner har gått under jorden og er vanskelig tigjengelig. Med seg på denne musejakten har DJ ikke med seg en katt, men hunden sin, som han kommuniserer telepatisk med. Jeg ble først noe overrasket over utviklingen filmen tok mot slutten, for når protagonisten oppsøker det skjulte underjordiske miljøet finner han seg sentralt plassert i et merkelig scenario. Men det funker, og sluttscenen ble jeg sittende og glise av. Didn’t see that one coming. Veldig kul film.
Føler at jeg må nevne Ggotip [IMDb] også her, selv om jeg skrev omtrent det samme i forumet. Plotet spinner ut fra Gwangjumassakren i 1980, der et ukjent antall koreanere ble drept av egne soldater. I tillegg til en sykt sterk historie, er den filmatiske virkemiddelbruken svært spesiell. En blanding av s/hv og farger, dokumentaropptak og trolig DV fordelt på flashbacks til minst to adskilte tidslinjer, mye håndholdt kamera og endog en dose anime. Og Jung-hyun Lee gjør en outstanding hovedrolle i sin debut som 16-åring. Regissør Sun-woo Jang står også bak Resurrection of the Little Match Girl - kommer i farten ikke på en regissør med to mer forskjellige filmer under hatten. En forstyrrende bra film.
The Longest Summer [IMDb] er regissert av Fruit Chan, og er litt merkelig. Bakteppet er svært interessant, det er lagt til Hong Kong forsommeren 1997. Det er bare måneder igjen til Hong Kong skal overleveres til Kina, og soldatene som har vært ansatt i den britiske hæren er plutselig uten arbeid. Hvilke sivile jobber kan en arbeidsløs soldat egentlig få? Vel — ingen som gir samme status og samhold. Det er derfor like greit å samle den gamle gjengen og begå et bankran. Dette går selvsagt ikke etter planen. Det er flere som har tenkt på det samme, og plutselig befinner våre venner seg i konflikt med sentrale personer i underverdenen. Til hit følger filmen en nokså stram regi og byr på fin action. Når dramaet overtok mistet jeg noe av interessen for våre venner, rett og slett kanskje fordi jeg hadde problemer med å følge trådene. Genremiksen virket uheldig på meg. Skal likevel ikke avbefale denne på noen måte, det som trekker opp er troverdigheten av historien, skuespillet og det lekre fotografiet. Jeg planlegger å se mer av Fruit, det neste blir vel Dumplings, som skal være fæle greier.
Episode 1 i den gedigne dokumentaren The Occult History of the Third Reich [IMDb] tar for seg hakekorsets gåte og opprinnelse - Enigma of the Swastika. Vi får en innføring i om ikke ideologien, så en del av det bakgrunnsmaterialet som lå til grunn for stiftelsen av NSDAP og partiets symbol hakekorset. Nazistene var noen raringer på dette området, de forsket i runer og kuttet ut julefeiringen til fordel for en lysfest. Swastikaen som står for skapelse, ild og sol skulle betegne at Tyskland var det eneste man trengte å tro på. Ingen annen Gud var nødvendig. Interessant dokumentar, hvor jeg skal se alle episodene etterhvert. Fortellerstemmen ivaretas for øvrig av Patrick Allen, som var stemmen på alle de britiske “Protect and Survive”-filmene etter krigen.

Kommentarer (7)

Oppsamlingspost 2006

26. januar 2007 kl. 08:59 · Filert under Samlepost

Noen ganger er det litt irriterende at det går såpass lang tid før jeg får sett enkelte filmer. Likevel velger jeg å vente til de kommer på kino. Nå i slutten av januar har jeg omsider samlet opp det andre så i 2006. Dette er derfor bare noen korte omtaler av slike filmer.

The Black Dahlia [IMDb]
L.A. Confidential og denne har faktisk en del likhetstrekk i manus. Begge de kvinnelige hovedpersonene heter Lake til etternavn. I begge filmene handler det om dobbeltgjengere eller å være utkledd som noen andre. Gjennombruddet i filmene skjer i en forfallen bydel. Og så er det filmen ved Brian De Palma. Både her og i Untouchables skjer det dramatiske slomo-ting i en svær trapp. Og morderen i svart, med kniv i silhuett syns jeg å erindre fra Dressed to Kill. Dette var bare ting jeg assosierte mens jeg så filmen. Tidvis veldig elegant og classy skutt er den utvilsomt, men det må innrømmes: Ikke særlig engasjerende vel?

Pan’s labyrinth [IMDb]
Filmen forteller to historier, eller i det minste to delvis samtidige plot. Fellesnevneren er jenta Ofelia som gjennomgår en tøff hverdag sammen med sin mors nye ektemann. Hun rømmer fra dette ved å oppsøke en parallell verden der hun treffer skapninger fra underverdenen, og får høre at hun er deres tapte prinsesse. Min tolkning er at det siste er en drømmeverden, skapt av hennes egen fantasi som er næret av de bøkene hun leser. Drømmene kan imidlertid ikke beskytte henne fra de langt mer alvorlige farer hun lever under i hverdagen. Dyster og mørk film som levner lite håp i sluttscenen. Bra denne, syns jeg.

Illusjonisten [IMDb]
Meget elegant og flott filmet historie fra det keiserlige Wien. Fin blanding mellom magi og skepsis, representert hhv ved Edward Norton og Paul Giamatti. Begge to er bra, førstnevnte i en slags avslepen passiv opposisjonsrolle og Giamatti som kunnig og lojal statsansatt. Det kvinnelige alibiet gestaltes (!) av Jessica Biel og hun tabber seg heller ikke ut. Historien er ikke spesielt neglebitende, det er vel heller ikke meningen, men den er som sagt lekkert fortalt.

Snow Cake [IMDb]
En midtvinters roadtrip i småby-Canada gis varme av flotte rolleprestasjoner. Regissør Marc Evans samlet like godt med seg et stjernelag og gjør mye ut av lite. Alan Rickman er på vei i bil fra Toronto til Winnipeg, da han mot sine planer blir nødt til å tilbringe noen dager sammen med autistiske Sigourney Weaver. Dette byr på utfordringer han ikke er klar for å takle, da han for øyeblikket har mer enn nok med egne problemer. Sigourney og naboen Carrie-Anne Moss spiller roller de fleste av oss ikke forbinder med dem, oppflasket på Alien og Matrix som vi er. De har mye mer inne enn akkurat dét. Rickmans sardoniske humor kommer til sin rett som en balanse til hverdagsalvoret og som skuespiller forsterker han også sin posisjon. En flott og varm historie med snøkake til dessert.

Neil Young: Heart of Gold [IMDb]
En behagelig konsertopplevelse. Mange flotte låter selvsagt, men det mest fascinerende er likevel kjemien mellom musikerne på scenen. Det er så elegant fanget opp av Demmes kamera. Beundringsverdig er det også hvor behagelig lenge han tør å beholde et og samme bilde, kanskje med ørsmå klipp for å fange opp en ny vinkel. Til tross for dette liker jeg Stop Making Sense bedre, det bunner vel rett og slett i musikksmak?

Menneskenes barn [IMDb]
Som jeg nevnte over — denne hadde jeg ventet “lenge” på før den kom på kino her. Uttalelsene / anmeldelsene andre steder har spent forventningene høyt. Noen ganger fører dette til nedtur, men denne gangen ble jeg ikke direkte skuffet. Jeg antar den kan ses på som en ren thriller, men like gjerne som et drama med sterke nikk til de mørke miljøskyer som truer. Til slutt, men jeg velger å overse dette, har vi vel også noen ikke altfor subtile religiøse undertoner vedr den enbårne? Det er en pent laget film, som jeg først og fremst vil huske for de pust-stjelende entagnings kamerasekvensene. Hvor i svarte har de gjort av crewet, husker jeg at jeg tenkte.

Lady in the Water [IMDb]
OK folkens, jeg syns dette er en kul film. Én ting er at Giamatti er strålende. En annen ting er at selve historien er vakker og akkurat passe eventyraktig. Enda en ting er at det hele er så gjennomarbeidet vedr bakteppet for historien at hele det utrolige opplegget faktisk blir litt tilforlatelig. Shyamalan tillater seg også en liten ironisering over manusarbeid og Hollywoodfilm generelt gjennom sidekarakteren som er filmkritiker. Jeg merker også at jeg liker (usikker på om jeg bør) det nesten amatørmessige uttrykket han ofte gir CGI-skapningene sine. Jeg tror det er litt med hensikt, da dette er fullstendig uten poeng for historiene som sådan. Husker at jeg så en like primitivt generert skapning i The Day After Tomorrow. Der er jeg imidlertid helt, helt sikker på at det motsatte var poenget — skapningen skulle se ekte ut. M. Night Shyamalan står like sterkt hos meg etter denne filmen.

Kommentarer (8)

Parfymen: Historien om en morder (2006)

22. januar 2007 kl. 11:08 · Filert under Krim, Drama, Thriller

Jean-Baptiste Grenouille heter hovedpersonen i Patrick Süskinds roman Parfymen. Han ble født i Paris i det 18. århundre, og hans mor som var fiskehandler prøvde å skylle det nyfødte spebarnet ubemerket ut med fiskesloen. Jean-Baptiste ville det annerledes, og hans skrik førte til at moren ble hengt. Han vokste derfor opp på et barnehjem inntil han som 13-åring ble solgt til en garver.
Süskind påtok seg nesten en umulig oppgave da han i 1985 skrev en bok om lukt. Det kunne rett og slett ha gått lukt til helvete. Av de fem sanseinntrykkene er det nok definitivt den som er vanskeligst å beskrive. Når boken likevel ble en stor suksess, så skyldes det i stor grad at litteratur åpner for at den enkelte leser kan ta fantasien til hjelp i tolkningen. At historien er frastøtende fascinerende hjelper selvsagt også. Jeg leste boken da den kom ut, men fortsatt sitter det igjen en ubehagelig følelse. Den traff de rette (eller de gale) strengene hos meg, men jeg er likevel nokså sikker på at mine inntrykk var høyst individuelle.
Når boken ikke er filmet før nå, vil jeg tro at det bl. a. skyldes at den har vært oppfattet som ufilmbar. På lerretet blir det en enda større utfordring å skulle skildre lukt uten å ty til hjelpemidler som skrapelodd med diverse odører, for hvem er det egentlig blant kinopublikummet som evner å fatte stanken i et garveri? Eller på et øyeblikk ane angen fra en solvarm blomstereng?
Tom Tykwer har vel egentlig skjønt at det er umulig. Riktignok fores vi med en del groteske bilder av råtnende dyr, oppkast og fiskeslo i korte mekaniske klipp. Vi skal forstå at dette stinker. Også det stikk motsatte er tilfelle. Flere seanser med parfymetesting, blomsterenger og høy er tatt med som kontraster. Men det er like fullt kun det visuelle som pirres, ikke luktesansen. Derfor fokuserer Tykwer i langt større grad på Jean-Baptiste Grenouille som det primitive naturbarnet, som er besatt av tanken på å lære seg å preservere lukter. Utstyrt som han er med en fantastisk luktesans kombinert med et svært naivt sinn kommer han i ren vanvare til å drepe sitt første offer. Den skjønne duften fra denne kvinnen glemmer han aldri, og når han senere får seg jobb som parfymerer forsøker han gang etter gang å gjenskape og bevare denne lukten. Dette fører derfor, tragisk men forståelig nok, til flere drap.
Filmen følger ikke boken helt til punkt og prikke, i det minste er det en del detaljer som utelates og gjør det noe forvirrende. Blant annet, på sin reise til Grasse oppholder Grenouille seg i en fjellhule i hele syv år. I filmen får man snarere det inntrykket at dette i beste fall varer noen måneder — skal man dømme etter hår- og skjeggvekst, i verste fall er skjeggveksten uforklarlig. I romanen dreper han også langt flere enn det filmen viser uten at akkurat dette er noe stort poeng.
Ben Whishaw er imidlertid et funn i hovedrollen. Hans magre og dyriske utseende matcher romanens karakter til punkt og prikke. Rachel Hurd-Wood er også flott som den rurale skjønnheten Laura med sitt bølgende røde hår. Dustin Hoffman passer svært godt i rollen som parfymereren Baldini, mens kanskje Alan Rickman blir litt vel engelsk i sin kjølige avmålthet. Filmen er vakkert skutt, også hva gjelder de mest groteske scenene, og i nydelige omgivelser. Alt i alt er dette en god nok filmatisering, som i det store og det hele er tro mot manus. Imidlertid kunne den utmerket godt ha tjent på at lengden hadde vært redusert noe, to og en halv time tværet litt på tålmodigheten min.

Kommentarer (5)